|
|
|
En populær klatretravers på Dovrefjell [07.08.2004] |
|
Snøhettatraversen |
 |
|
|
Snøhettatraversen kan gås begge veier. Vi gikk den vanskeligste veien. Fra
Stortoppen, over Midtoppen og Hettpiggen og videre til Vesttoppen. Fin og morsom
klatring. Turen er populær, to andre klatrelag tok også samme rute som oss.
Inkludert en times ferd utenfor klatreruta og med noe venting tok turen 11
timer. |
|
|
Over Stortoppen til Midttoppen |
|
Vi starter tidlig fra Trondheim og er klare til å gå halv åtte. Det går fort inn
til Snøheim hvor det er flere som bor i telt. Været er fint, men det er nesten
for varmt. Opp til Stortoppen går det lett. Ved hytta til forsvaret på toppen
har folk lagt igjen drit flere steder, faktisk midt i stien. Det er ikke første
gangen jeg ser slikt i fjellet. På Storen i fjor var det enda verre. Jeg lurer
på hvor mye slike folk har oppe i hodet sitt. At det ikke går an å gå litt vekk
fra stien! Opp til Hettpiggen |
|
Fra Midttoppen går det lett ned i skaret. Mye løst, men med litt forsiktighet
går det meste greit. Vi går ikke den vanligste ruta 15 meter bortenfor skaret,
men fortsetter litt ned og bort til neste renne. Her lager jeg standplass til
Trine og leder opp. Lett klatring ca 35 meter til snøflekken under ny renne.
Tauet er ikke langt nok til å nå opp renna, så jeg lager en ny standplass. Trine
kommer seg greit opp hit, og jeg fortsetter mens hun sikrer. Under snøflekken er
isen steinhard. Jeg gyver løs og slår øksa hardt i isen. Et skritt til og så
sklir beina. Heldigvis klarer jeg å ta meg inn på fjellet igjen. En rutsjetur
her virker ikke særlig fristende. Jeg kommer meg over og klatrer opp renna. Mye
spor etter folk og veldig løst ca halvveis oppe i renna. En stor blokk ligger og
vipper på kanten. Jeg sniker meg forbi og klatrer til topps hvor jeg lager en ny
standplass. Etter at Trine har klatret renna er det bare å gå 20 meter til
toppen av Hettpiggen. Tåka kommer og gjemmer utsikten. Mens vi spiser litt
kommer det fire andre trivelige Gudbrandsdøler opp den andre ruta. Fra
Hettpiggen til skaret |
|
Tåka letter og vi fortsetter ned ryggen mot skaret. Morsom klyving ned til en
liten hammer. Her er det et rappellfeste, men vi klyver forbi. Bratt ned ca to
meter og videre ut på et stort sva. Ytterst her er det et godt rappellfeste hvor
vi fester tauet. Rappellen går ned på vestsiden på fast og fint fjell. Her går
også ruta opp hvis man velger å gå andre veien. Klatringen ser veldig morsom ut
opp her. Etter 25 meter med rappell går vi lett bort til skaret.
Opp til Vesttoppen |
|
Fra skaret følger vi en utsatt hylle ca 40 meter bortover. Løse blokker og
småstein med utoverhengende sva på nedsiden - best å være forsiktig. Etter
traversen av hylla kommer vi til renna som vi skal klatre opp. Ny standplass og
jeg leder opp. Det er vått fjell som gjør klatringen litt mer spennende. Etter
noen meter går jeg ut litt til venstre. Her må jeg opp en to meters hammer med
sprekk midt i. Dårlig med gode tak, men jeg finner noen som gir litt fotfeste.
Etter en del svetting kommer jeg opp, men det var en utfordring. Videre ligger
en stor blokk midt i renna. Jeg følger en hylle mot venstre. Det blir stadig mer
utoverhengende og vanskelig. Noe tyder på at jeg ikke er på rett plass, men jeg
orker ikke gå ned igjen. Jeg kommer meg videre, og så står jeg nesten ute ved
stupet på østsiden. Håpløst. Dette var ikke plassen. Jeg har lite sikringer
igjen og det er ikke noe fint sted å lage standplass. Nedenfor står
Gudbrandsdølene og gliser. Jeg roper litt uskyldig om dette kanskje er feil vei.
Jo, jeg har rotet meg bort. De har gått traversen før. Det ser spennende ut
videre rett opp, men jeg velger å snu. Jeg klatrer tilbake mens Trine strammer
inn tauet. Det går på et vis. Jeg må ha pause før jeg vil prøve mer og lar to
andre som også er på tur klatre først. De kommer seg opp renna og da går det
også lett for meg å følge etter. Først opp et sva med små tak og videre opp
renna. Øverst må jeg åle meg rett opp en smal sprekk. Jeg klatrer forbi de to
andre og lager standplass. Trine må også slite en del oppover, men hun trives
veldig godt med klatringen. Fra standplassen er det lett klyving opp på eggen
igjen og videre til en 4 meters-hammer oppunder toppen. Her lager jeg nok en standplass
til Trine og klatrer opp. Hammeren er litt utoverhengende og jeg kjenner godt at
tyngdekraften ikke virker horisontalt. Opp kommer vi og så er klatringen over.
Vi har brukt hele 6 timer fra Stortoppen, inkludert rotetur og venting.
Retur fra Vesttoppen |
|
Etter en matpause på Vesttoppen følger vi stien nedover. Det begynner å regne,
men det er godt etter all svettingen under klatringen. Steinene blir veldig
sleipe og faren for å skade seg her er nok større enn i fjellveggen. 1,5 time
etter Vesttoppen er vi ved Snøheim igjen og kan labbe tilfredse bortover veien
til bilen igjen. Ca 11 timer totalt, neste gang går det nok fint på 9-10 timer
med rolig klatring. Det gjelder bare å følge riktig rute... |
 |
|
|
|
|
|
|
