|
Turreferat skrevet av Line Dahlen
Etter et ublidt møte med UP forrige helg,
fikk jeg med pappa og lillesøster til Dovrefjell, så jeg kunne komme meg
lettvint til fjells. Vi møtte Kim og Trine på Hjerkinn, og mens pappa og
lillesøster ville gå på Snøhettas stortopp og midttopp, hoppet jeg over i Kims
og Trines bil og ble med dem med Larstind som dagens mål. Vi valgte å starte fra
Maribu, og på turen inn dit spratt moskusene fram overalt langs veien, både
store og skumle og små og søte.
Været var bra, overskyet og varmt i luften og knapt merkbar vind. Vi fulgte
Svoni innover og kom innpå T-stien ved innaste Svånåkollen. Det ble større og
flere snøflekker etter hvert, men de bar oss for det meste. Det var flott å gå
innover og titte opp på fjelltoppene på begge sider, og etter hvert dukket
Larstind opp. I glupen mellom Langvasstinden og Larstind, skar vi oppover
fjellsiden i til dels grov ur, og vi holdt oss så langt nord at vi unngikk
svaene. Vel oppe på ryggen, var det bare en kort bit bort til Larstinds nordtopp
på 2070 m.o.h. Her oppe lå det snø mellom steinene, og det var temmelig våt og
sleip snø.
Dette var mitt første møte noensinne med klatring ved hjelp av tau, og det kilte
ganske heftig i magen da vi bega oss sørover ryggen mot Larstind. Trine og jeg
valgte å bli sikret over et par småkinkige punkt mens Kim bare jumpet elegant
over. Selve ryggen var snøfri, og vi kunne nok ha omgått de utsatte punktene ved
å slippe oss ned i skråningen, men det fristet ikke med den sleipe snøen på
svaene nedenfor. Etter hvert nådde vi toppen av skaret der det er kjekt med et
tau å rappellere ned i. Kim var usikker på om tauet var langt nok, så han hev
seg utfor for å sjekke, og etter et par minutter dukket han opp igjen. Han kom
seg ned til en fin hylle litt over bunnen av skaret. Trine var deretter
nestemann utfor, og det gikk greit. Kim syntes jeg ble litt stille der jeg satt
og ventet, men egentlig var jeg nokså avslappet selv om det kanskje ikke virket
slik.... Jeg både gledet og gruet meg om hverandre, men jeg stolte 100 % på Kim
og var ikke redd for å falle, eller at sikringene skulle klikke. Lurte mest på
hvordan jeg skulle gjøre det. Så ble det endelig min tur, og jeg rygget til jeg
sto med skoa på kanten og baken rett ut i luften. Er ikke helt sikker på hva jeg
foretok meg, men plutselig var jeg en meter under kanten og deiset litt uelegant
inni bergveggen, men det gikk bra. Videre nedover gikk det greit til jeg sto ved
siden av Trine på hylla. Kim kom seg ned ved hjelp av noen underlige akrobatiske
øvelser som ikke helt ligger under definisjonen rappellering, men vi fikk da oss
en god latter 
Videre ned i skaret var det bare å la seg gli nedover, og den siste halvannen
meteren hoppet vi og landet i snøen. Det går renner ned på begge sider fra
kløfta, og det er mulig å gå dem begge to som et alternativ til å passere
nordtoppen.
Fra skaret valgte vi å sikre p.g.a. vått og sleipt fjell som ga dårlig fotfeste.
Vi kravlet oss oppi en smal passasje som skjærer rett gjennom en fjellblokk, og
der ble det en del venting mens den videre ruta ble lagt opp. Det var egentlig
det mest utrivelige stedet på hele turen da fjellveggene var våte og kalde, og
det dryppet vann, og det ble småkaldt å stå der og vente uten å få rørt stort på
seg. Vi tok ingen sjanser med en en fersking som meg på laget, og det fristet
heller ikke med en ukontrollert aketur ned renna som var fylt med våt og glatt
snø. Vi hadde bare et tau og var tre personer, så det ble mye taukasting fram og
tilbake, og sånt tar tid. Vel oppe på ryggen mot toppen, sikret vi et stykke
p.g.a. vann og snø, men den siste biten skrittet vi bare opp, og etter 7 timer
stod vi på toppen. Det var en deilig følelse, og utsikten var upåklagelig.
Snøhettas midttopp var kritthvit av snø, og det var mye snø å se nord- og
vestover også. Langvasstinden tronet på andre siden av dalen, og ryggen bortover
til Store Svånåtind lovet skiføre.
Vi hadde brukt mye lengre tid enn beregnet, så toppvisitten ble kortvarig, for
vi visste jo at pappa og lillesøster ventet på meg. Ned igjen sikret vi på de
samme stedene, og det var ingen problemer. Jeg var sistemann opp fra skaret, og
jeg slikket noen av de få solstrålene som ble oss forunt den dagen mens jeg
ventet. Det var helt uproblematisk å klatre opp. Videre bortover ryggen tilbake
til fortoppen ble det småsurt i kveldsvinden og i klissbløte klær, så det gikk
ganske fort. Returen videre nedover la vi over de største snøflekkene, og snart
var vi nede ved vannet, og det var bare å gå på gjennom dalen og tilbake langs
Svoni. Etter 12 timer nådde vi Maribu der de andre to ventet (og hadde ventet en
stund...), og vi tok farvel med Kim og Trine og kjørte etter hvert i hver vår
retning. |
