Fra Spranget sykler jeg lett innover veien mot Rondvassbu. Været er ikke helt på min side i dag. Jeg ser ikke Veslesmeden pga lave skyer og tåke, og regnet ser ikke ut til å være langt unna. Men det er ingen grunn til å gi opp. Jeg tar av veien like før Rondvassbu og følger stien oppover. Det er ikke mange meterne det går å sykle før jeg må av. Hele veien oppover Rondhalsen bærer jeg sykkelen. Jeg møter noen mennesker som titter rart på meg, mens de nikker litt besjedent. Hei hei, sier jeg og strener på videre.

Sykkelen kjennes på skuldrene, men det går overraskende greit. Fra ca 1800 moh begynner det å snø og steinene blir fryktelig glatte. Jeg har joggesko og må passe meg for ikke å gå på tryne i steinrøysa. Med konsentrasjonen på topp og noe hevet smerteterskel klarer jeg å komme til toppen, 2015 moh. Det er surt og vått, og jeg blir ikke lenge ved varden.

Ned igjen er det ikke mindre glatt på steinene. Jeg må ta det med ro helt til jeg er nede i skråningen mot Rondhalsen. Her begynner jeg å sykle så smått på de flate steinene. Det humper og går noe forferdelig, og jeg er helt på kanten til å tryne skikkelig flere ganger. Men etter hvert som steinene blir færre og stien mjukere går alt så mye bedre. Det er bare artig å sykle nedover til dalbunnen igjen. Tilbake langs veien føles det godt å ha klart denne litt sprøe turen.