|
Vekkerklokka ringer kl 0400. Ute er det lyst og på kjøkkenet er matpakka og kaffetraktern gjort klar dagen i forveien. Jeg spiser litt og er avgårde i løpet
av et kvarter. På E6'n er det stille. Kun et ihjelkjørt rådyr og en grevling forvandler
den grå og monotone asfalten til noe litt mer spennende. Klokka er 0700 når jeg parkerer på Vågå. Line
kommer like etterpå og vi kjører videre til Skjåk og Lundadalen hvor vi parkerer
ved Krokstadteigen 500 moh.
På kartet er ikke skogsbilveien avmerket. Den snor
seg helt opp til snaufjellet og letter oppstigningen betraktelig. Vi vandrer
pratsomme med skia på sekken, mens vi svetter i strie strømmer. På 1100 moh
baser vi gjennom høyt og tett vierkratt. Line har lange skolisser og går dermed
rett på tryne inn i krattet. Jenta ler seg skakk, mens hun prøver å stable seg
på beina igjen. 100 meter lenger oppe starter snøen.
Bakken til topps er ikke spesielt dramatisk. Sola får svetten til omtrent
sprute ut av hodet. Fra ca 1400 moh blir snøen steinhard og blank. Sola har
tydeligvis jobbet hardt med overflaten. Line sliter mer enn meg med sine smale
feller. Det er faktisk så hardt at vi knapt får stavtuppene ned i snøen. Opp
langs Kluftutefonni på 18-1900 moh må vi gå sidelengs med stålkantene og
stavtuppene som eneste bakkekontakt. Vi satser på å ikke miste festet! Oppe på
platået er det bedre. Utsikten som åpner seg er mildt sagt vakker med alle
Jotunheimens karakteristiske topper kneisende til værs. Platået videre mot
Hestbrepiggane ser ut til å inneholde nok snø til hele sommeren. Siste kneika
til topps byr på lite problemer og så var dagens toppmål nådd etter nesten 1600
meter opp.
Det er lite vind denne dagen, men med en lufttemperatur som minner mer om
mars, blir det ikke mye som tyder på slutten av mai. Line klatrer på varden,
mens jeg er mest opptatt av den flotte utsikten. Sist vi var her (november 1999)
gikk vi til fots fra Bøverdalen. Den ruta anbefales også!
Vi higer ikke etter å sette utfor denne glaserte skråningen. Derfor kjører vi
en latmannsrunde via Lendbreen hvor det ligger et tynt lag nysnø. Etter hvert
som vi mister høyde mjukner snøoverflata og telemarksvingene blir mer og mer
kontrollerbare. Nede på ca 1100 moh følger vi en stripe med utrolig våt snø som
knapt gir gli på skia. Før vi pakker skia på sekkene tar vi en liten pause på en
fin og varm lynghaug. Det er store kontraster mellom vinteren på toppen og våren
her 1000 meter lavere. Men slik skal det være, det er nettopp det som krydrer
disse vårskiturene. Traktorveien ned skogen er ikke spesielt spennende ned igjen
heller. Vi tar noen snarveier og etter litt over sju timer avsluttes turen.
Bilturen hjem går greit og etter 15 timer er jeg tilbake i Melhus. Takk for en
morsom tur, Line!
|
