 Turreferat skrevet av Line Dahlen
Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om
morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter
en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom
over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at
jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet.
Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var
å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til
Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp.
Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold
til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim
og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til
enden av veien på heimste Lundadalssætri.
Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige
lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og
la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp
på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt
i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før
vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver
høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med
rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva
vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig...
Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og
vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det
var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er
småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det
fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en
stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu,
så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt
en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og
stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget
nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert.
Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt
det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da
jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees....
Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her
oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger.
Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og
Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter.
Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned
den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute
av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer
nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten
var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal
Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk! |
