|
Utgangspunktet for turen er Sota Sæter. Snøen starter ca 200 meter opp i lia, så vi bærer
skia et stykke på stien før vi legger i vei med ski på beina. Snøen er hard og
fin og
det er lett å gå. Himmelen er helt blå, og det er veldig varmt. Etter en stund
med vandring over morenerygger og knall hvite snøflater er
vi oppe på breen som fører opp mot Tverrådalskyrkja (på østsiden). Oppover
breen blir det etter hvert brattere og når vi nærmer oss kulen og holet
innunder toppene, oppdager vi en del sprekker. Vi skjærer raskt ut på ryggen
og følger denne til steinrøysa begynner. Herfra tar vi av skia og fester dem på
sekkene. Opp siste biten er det greit å gå, men det ligger en del nysnø som
gjør det litt glatt. Toppen er fantastisk, veldig selvstendig og sjelden fin
utsikt. Herfra er det ingenting som skygger for utsikten. Vi spiser litt før vi
tar fatt på sørryggen.
Sørryggen er grei, men litt luftig. Etter en liten stund står
vi på topp nr to, Søre. Vi går litt nedover ryggen før vi tar på skia
og sklir ned til skaret. Opp mot topp 2018 er det veldig hardt og glasert pga.
vinden og sola. Toppen er flat og kjedelig, så vi blir ikke lenge her. Pappa
oppdager at han har mistet votten sin, og han regner med at den ligger på sørtoppen.
Jeg skal få 100 kr for å gå opp igjen, og det gjør jeg med glede. Jeg kikker
hele veien oppover, men den ligger ingen steder. Ikke på toppen engang. Jeg tar
en tur ned ryggen på andre siden, og der ligger den, heldigvis. Jeg løper
tilbake og kjører raske telemarksvinger ned på vestsida fra skaret.
Nedover
breen blir jeg så boblete i beina at jeg må stoppe. Men det gjør ingenting,
for jeg må vente på de to andre likevel. Vi sklir og sklir, og går og går,
og til slutt står vi ved kanten og ser ned til Sota Sæter. Trine og jeg følger
elva rett ned mot dalen. Vi kjører på ski så langt det går, men nede i
skogen er snøen pill råtten. Vi bærer skia gjennom skogen og vandrer langs
elva ned til Sota Sæter. Etter ca åtte timer er vi ved bilen igjen. Nå er det
bare å komme seg hjem. Jeg oppdager etter hvert hvor solbrent jeg har blitt,
solkremen har ligget ubrukt, noe som ikke var så lurt over 2000 meter på nysnø i
juni.
|
