|
Vi står opp kl 0300 hjemme i Moelv. Værmeldinga er god så vi er ser optimistisk
på turen vi skal gå denne dagen. Ved Sota Sæter parkerer vi bilen og går
målbevisste oppover skråningen og innover i et stille fjellandskap. Det er
varmt, vindstille og helt optimale skiforhold. Vi runder Tundradalsbotn i kanten
på toppen og fortsetter videre oppover bakken mot Holåbreen. Svetten siler og vi
er glade for å ha med fire liter med drikke. To platypuser med hver sin slange
ligger bare og venter på å bli tømt i sekken.
Oppe på Holåbreen er sola sterk. Breen ser veldig grei ut og bakken opp til
Vestre Holåtind byr ikke på noen problemer. På toppen er det faktisk helt
vindstille og det er kun shortsen som er på. Utsikten er upåklagelig og alt bare
vel. Pappa mangler Midtre og Østre Holåtinden, så han styrter videre mot dem.
Jeg sklir ned på breen igjen og finner meg en trivelig plass i kanten av breen.
Her klarer jeg å sovne i sola, og når jeg våkner kjennes magen og hodet helt
borte vekk. Jeg er svimmel og har vanskeligheter med å se klart i et par
minutter. Trolig ble hodet rimelig kokt, godt at jeg ikke sov lenger.
Etter ikke veldig lenge er pappa tilbake. Han hadde ingen problemer med å gå
over Midtre og Østre Holåtind. Jeg gikk der sommeren 1999 ifm. en 9-dagers
vandring gjennom Breheimen. Vi starter på turen tilbake til Sota Sæte. Det går
veldig greit på det fine vårføret. Vi følger omtrent samme ruta som vi gikk til. Ned bakkene mot Sota
Sæter kjennes den vonde foten min godt. Vi hadde planer om Tverrådalskyrkja
neste dag, men vi bestemmer oss for å reise hjem igjen. Turen tok nesten 12
timer.
|
