|
| |
|
|
|
Hurrungane: til topps på de minst besøkte 2000-meterne [28.07.2004] |
|
Nordre Maradalstinder |
 |
|
|
|
Via Hytta på bandet og fram til Slingsbybreen |
|
Rundt klokka 0700 er alle klare, pappa, Trine, Morten og jeg. Været er ikke det
beste i øyeblikket med lav tåke, men vi aner at et betydelig væromslag er på
gang. Værmeldinga har tross alt vist oss gode prognoser for dagen. Innover
Skagastølsdalen går det lett på den opptråkka stien. Tindeklubbhytta passeres og
oppover mot Skagastølsbreen begynner tåka å lette. Storen dukker plutselig
ruvende og majestetisk frem gjennom tåkelufta. Den får hele dalen inn i en
spesiell og trolsk stemning. Etter rundt 3 timer med forholdsvis behagelig tempo
står vi ved Hytta på bandet, 1758 moh. Etter en matbit og kald trekk
fortsetter vi litt nedover og bort til Berges Chaussé. Galleriet er spennende
med svært luftig høyreside og lite plass for snubling. En liten blokk må
passeres og gir oss alle en luftig opplevelse. Morten setter ikke passasjen så
veldig høyt på ønskelisten over plasser han vil gå om igjen. Vi kommer oss forbi
galleriet og kan skue mot den videre ferden over Slingsbybreen og opp sørflanken
til Maradalsryggen.
Over Slingsbybreen og opp til Maradalsryggen |
|
Vi tar frem breutstyret og binder oss inn i et 4-manns taulag. Det ligger mye
snø over blåisen på Slingsbybreen og det letter selvfølgelig kryssingen. Ingen
sprekker får nærmere ettersyn og svaene på motsatt side nås greit. Smeltevannet
renner og gjør svakryssingen litt mer spennende. Den videre ferden går opp en
markert skråflanke opp til ryggen. Første del går helt greit, mens øverst må vi
ta av sekkene for å komme under en blokk. Like før eggen møter vi også en morsom
passasje. Pappa velger "ikke miste fotfeste" ruta på utsiden, mens vi andre
roter oss mer eller mindre fast innimellom store blokker. En smal sprekk leder
gjennom. Jeg gjør to tapre forsøk, men får litt klaustrofobi der jeg blir
sittende fast med både hodet, magen og ræva. Løsningen blir å klatre opp av
sprekken og over. Trine kommer seg utrolig nok igjennom. Merkelig hvor slanke
fjelljentene er. Morten ender opp med samme rute som meg. Så var vi oppe på
ryggen. Bortover Maradalsryggen til høyeste og litt til |
|
Utsikten mot Styggedalsryggen er fabelaktig. Synd vi ikke kan fly. Oppover
til første toppen er det en del klyving. Omtrent midtveis til første toppen
klyver jeg opp en smal hylle på østsiden. Pappa følger etter, mens Morten og
Trine ikke synes ruta er særlig festlig. Jeg lager en standplass på oversiden og
sikrer for begge. Så står vi på dagens første topp, Maradalstind, S-2 for N.
Ruta videre ser både morsom og skummel ut.
Ned til skaret er det greit, videre opp fine sva med hyller til topp nr 2,
S-1 for N. Ned fra denne er det bratt. Jeg klyver ned noen fine hyller til
rappellfeste. Rappellen er ca 10 meter og går greit for alle fire. Videre opp
fra skaret leder jeg opp på venstre side. Lett og morsom klatring til toppen av
ryggen. Opp mot høyeste møter en bratt hammer oss. Verken venstre eller høyre
side ser særlig fremkommelig ut, så vi går rett på. Pappa sikrer, mens jeg leder
opp et fint riss. Med fjellsko ser jeg fort at ruta ikke blir lett. Løsningen
blir noen fine fotløkker som hjelper meg greit opp. Risset kan ikke ha mye under
grad 5. De andre kommer greit etter, mens jeg sikrer fra standplass et stykke
ovenfor. Resten av ruta til høyeste er lett.
Det gjenstår enda et toppunkt. Vi klyver oss greit bort. Pappa forsvinner ned
i sørsida. Jeg lurer litt, men forstår fort at det er et lite hakk på eggen som
ikke går å komme ned. Toppunktet bortenfor er ca halv meter høyere - ikke snakk
om at vi lar det forbli ubesteget! Alle kommer seg rundt og her stopper vi
traversen. Ryggen går nedover og opp igjen til Sentraltind. Det får bli en annen
gang. Vi måler forøvrig denne toppen til å ha 12 meter i primærfaktor (GPS),
altså har Maradalstindane 4 topper inntil det motsatte er bevist. Retur |
|
Vi har brukt ca 9,5 time hit, på tide å starte returen. Ned 5'er risset
rappellerer vi, og også ned til skaret mot S-1. Her finner pappa en fin rute på
sørsiden. Snøen ligger helt oppunder fjellet og gir oss godt feste. Sjansen for
at hele snøsuppa skal feie utfor er der, men vi anser ikke sjansen til å være så
stor. Fra snøsuppa klyver vi opp en kløft til eggen igjen. En rappell til forbi
halvmeter-hylla og vi er forbi det meste på ryggen. Pappa lurer seg ned
halvmeterhylla. "Bare å la tyngdekraften virke", sier pappa. Ned flanken går
det omtrent like greit som opp. Skrekken får likevel godt tak i meg når mosen
plutselig sklir under føttene mine på den smale hyllen, uten noe annet enn
bratte sva nedenfor. Puh! Det viser bare hvor viktig det er å ikke la hjernen få
slappe av før alle farlige passasjer er vel unnagjort. Trine lurer seg gjennom
sprekken igjen, jeg klatrer over. Pappa og Morten velger "ikke miste fotfeste"
ruta. Snøen er god å ha, den er myk og vi kan leke oss nedover til Slingsbybreen
igjen. Svakryssingen er litt mer utsatt nå med overgang fra snø til vått sva. Vi
sikrer litt før vi binder oss inn i taulag igjen. Kryssinga går greit, og så var
det bare galleriet igjen. Morten gleder seg ikke til blokka som må passeres, men
med en hjelpende hånd kommer han trygt over. Ved Hytta på bandet får vi tilbake
kveldssola før vi kan ake fornøyde ned Skagastølsbreen igjen.
Ned dalen går det fort med sola midt i fjeset stort sett hele tiden. 1 1/2
time bruker vi fra Bandet og ned til bilen igjen. Etter 15 timer på tur kan vi
kokke oss en Real Turmat og krysse ut noen av våre siste 2000-metere (iallfall
pappa og jeg). |
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
|
