|
| |
|
|
|
Hurrungane: spennende klatretravers
[20.07.2003] |
|
Austabottraversen |
 |
|
|
| Fra Berdalsbandet til S-2.
|
| Det var meldt regn- og tordenvær fra utpå ettermiddagen.
Vi valgte derfor å starte litt tidlig og frokosten fikk komme i magen kl
0300. Litt over kl 0400 var teltet pakket sammen og bilen parkert på
Berdalsbandet.
Tåka ligger lavt og vi vet ikke om det meldte været har kommet litt
før. Vi tar sjansen på at det bedrer seg og tråkker innover. I
Hurrungane ligger det som oftest en del skyer over toppene tidlig på
morgenen pga. at temperaturen synker og det dannes skyer. Vi runder over
et høydedrag før vi går ned i Vesle Austanbotnen. Her er det lett å
gå. Innerst finner vi vann i bekken fra breen. Vi fylte opp vann i bekken
ved bilen, men pappa synes det smaker diesel så da bytter vi det ut. Mye
bedre med litt grumsete brevann. Oppover mot dagens første topp går det
på morenerygger og etter hvert brattere opp ura. Vi holder oss litt mye
til venstre og får med oss litt klyving opp en bratt kneik. Tåka ligger
tett, men vi håper den letter. Ja gjør den det? Det begynner å bli litt
lysere opp mot toppen. Plutselig er vi over tåka, fantastisk!
Stølsnostind, Falketind og Hjelledalstind stikker opp i øst. Jeg krabber
ut på kanten og beundrer toppene i Hurrungane som stikker opp av
tåkehavet.
Før vi kan ta på dagens første varde må vi sikre. Det går en to
meter svært utsatt passasje under en blokk på østsiden. Mistes fotfeste
her finnes det ingen alternativer til en sikker død. Jeg klatrer først
og det går greit. Videre opp mellom to blokker og rundt igjen på
vestsiden. Breen ligger rett under meg, jeg setter pris på å ha tauet.
På toppen lager jeg meg en fin standplass og sikrer Trine og pappa. Denne
toppen kvalifiserer sannsynligvis til 10 meter i primærfaktor.
|
| Fra S-2 til S-1.
|
| Videre fra S-2 går en svært luftig egg til en 4-5 meters
pinakkel. Trine tar en titt og velger å snu. Jeg hjelper til med en
rappell slik at hun kan komme seg trygt ned igjen fra S-2. Pappa og jeg
fortsetter videre. Eggen går greit, men vi går forsiktig. Opp på
pinakkelen sikrer vi. Den svarte mosen er glatt, hadde den vært tørr
ville den gitt super friksjon. På toppen av pinakkelen er det luftig og
ikke plass til mer enn en person om gangen. Jeg sikrer pappa og meg selv
mens jeg lager til rappellfeste. Vi rappellerer rett ned på østsiden,
akkurat 25 meter. Videre går vi greit på en fin hylle bort til kanten av
stupet mot Gravdalen. Jeg kommer til å tenke litt på hvor vi skulle
gått. Det går opp for meg at det kanskje ikke var her. Vi lager oss
standplass, og jeg klatrer oppover svaene mot S-1. Det går greit, hele
taulengden på 50 meter klatres. Videre er det svært glatt, vannet renner
over de glatte og kalde svaene. Jeg klatrer til oppunder hammeren og
følger denne rundt på høyresiden. Et sted klarer jeg å miste fotfeste.
Det er godt å kjenne at tauet holder meg igjen, for her er det langt ned.
Etter å ha rundt hammeren lager jeg meg en standplass på en fin hylle.
Videre klatrer vi greit uten sikring til toppen. Store blokker ligger og
venter på å få ramle ned i dalen. Vi lar de få ligge en stund til.
|
| Fra S-1 til Store.
|
| På S-1 tar vi en matpause i finværet. Ruta opp til Store
ser bratt ut, men det gjør alle ruter som ses rett på. Eggen videre er
fin. I starten grei, så blir det smalere og eggen byr på klyving og lite
plass for uoppmerksomhet. Vi går så langt det går på eggen uten å
klatre. Videre klatrer vi ned en skrå hylle til et sva på nedsiden
(østsiden). Her lager vi oss en enkel sikring, for nedenfor er det lite
som stopper et evt. fall. Det går bra, men det er en litt vrien passasje.
Dårlig med fotfeste gjør at armene må gjøre det meste av jobben. Vi
fortsetter uten sikring bortover en fin hylle til en stor renne som går
oppover mot toppen (etter ca 20 meter). Her klatret vi oppover over
blokker på venstre side til toppen av renna. Tid for en standplass. Jeg
klatrer forbi renna og opp på en hylle ca fem meter høyere opp på andre
siden. Ny standplass. Videre klyver vi forsiktig over noen blokker som ser
løse ut (ca fem meter bortover). Så klatrer vi rett opp til toppeggen.
Den siste biten byr på fin og lett klatring.
På eggen møter vi tre personer, to av dem er danske. Jeg prater og
plutselig spør han ene om jeg kjenner Åke. Jo det gjør jeg, han er
broren min. Dansken kjente igjen stemmen og mente at jeg også måtte hete
Dahlen. Han hadde vært breinstruktør for Åke på brekurs. Verden er
ikke så stor! Vi setter igjen sekkene og klyver opp siste eggen til
Store. Selve toppunktet ligger luftig til, men det går greit å komme seg
ut dit. Tåka ligger rundt oss, og utsikten er ikke noe skrive hjem om.
|
| Fra Store til Berdalsbandet igjen.
|
| Ned igjen går vi forsiktig til sekkene. Fra toppeggen går
det en sti nedover. Tidlig på sommeren ligger det snø og is her over
hele flanken. Det varme været i det siste har gjort at nå kan vi klyve
på fjellet nedover. Ryggen videre ned mot V-1 er morsom og oppover til
toppen er det bare en fornøyelse å klyve. Vi pakker ned klatreutstyret og tråkker
oss ned steinura og opp på V-2, dagens siste 2000-meter. Herfra og ned
går det svært lett ned til Berdalsbandet igjen. Klokka har blitt litt
over 1400,
dvs turen tok oss 10 timer. Været har ikke blitt dårligere, men vi har
fått nok i dag. Det er bare å kjøre hjem til Trondheim igjen.
|
| |
| |
|
|
|
