Norgesglasset - interaktivt kartverk

Det er varmt i landet, temperaturen ligger over 30 grader i Gudbrandsdalen. Det er tid for å reise til fjells igjen, til tross for at det bare er to dager siden vi stod på Jervvasstind. Vi parkerer på den store parkeringa ved Turtagrø og begir oss innover Skagastølsdalen i tropevarmen. Svetten siler, men vi vet at foran oss har vi morsomme utfordringer som skal overvinne slitet i varmen. Ved tindeklubbhytta finner vi en liten teltplass hvor vi setter opp våre to små telt og får i oss dagens herremåltid, Real turmat. Horisontalen inntar vi tidlig. Før vi prøver å sove diskuterer vi om klokka skal ringe i dag (kl 2359) eller i morgen (kl 0000). Det får bli neste dag. Vi må i det minste sove til i morgen.

Vekkerklokka ringer kl 0000. Mens vi spiser frokost kommer en klatrer og slår opp teltet nedenfor oss. Han tror sikkert at vi nettopp har kommet. Vi er rastløse, sekkene er ferdig pakket og det er bare å komme seg av gårde. 

Oppover bakken til Nordre Skagastølstind er det varmt og det er forholdsvis lyst. Vi er ikke helt sikre på om det mørkner eller lysner. Vi går i bare shortsen oppover, og etter litt under to timer står vi på dagens første topp, klokka er 0230. Videre fra Nordre går det lett mot Skagastølsnebbet. Himmelen har nå gått fra solnedgang til tidlig fase i soloppgang. Det er fullmåne, og den viser seg flott like til høyre for Midtre Skagastølstind.

Ned i V-skaret klyver vi greit uten tau. Opp fra bunnen er det lett ca fem meter til en grei standplass. Jeg leder oppover. Ruta er litt usikker, men her og der står noen gamle bolter som viser vei. Jeg kommer meg opp og lager en ny standplass. Mens pappa klatrer står sola opp bak Loftet og Smørstabbtindane. Klokka er litt over fire, fantastisk å være her nå! Jeg går en ny kort taulengde før vi er oppe på Berges stol. Letteste vei ble nok ikke fulgt nå heller. Ovenfor Berges stol holder vi oss ut mot Styggedalsbreen. Noen meter finner vi det mest forsvarlig å sikre, og det føles godt. Så står vi på Midtre Skagastølstind, hvorfra Storen tar seg flott ut. Etter en liten matbit fortsetter vi videre bortover ryggen.

Ryggen fra Midtre er luftig og inneholder en del klyving. Ikke vanskelig, men det er viktig å ikke ta det for lett. Et feilgrep vil sannsynligvis få alvorlige konsekvenser. Halls hammer er nesten unaturlig bratt og glatt. Vi vet at den omgås på venstre side via Patchells sva. Her er det fint å lage standplass. Det er også lagt ut et lite hjelpetau de første to-tre meterne. Jeg bruker det som ekstra sikring og klatrer lett videre og opp en liten renne til neste standplass. Pappa følger greit etter. Videre opp til Vesle må vi klyve litt og nesten klatre før vi står på toppen, 2340 moh!

Det begynner å bli småkaldt pga. vinden og tåka som kommer. Videre kan vi enten gå til skaret mot Centraltind og traversere tilbake til Mohns skar, eller vi kan rappellere rett ned. Vi velger det siste pga. tåka og at det ligger is i skråningen. Jeg skjøter to 50-meters tau og fester en ny slynge rundt en blokk på toppen. Pappa går først ut mens jeg følger med. Han rappellerer langt ned før det blir min tur. Jeg passer på at knuten på rappelltauet ikke skal kunne sette seg fast og at det legger seg utenfor en sprekk i fjellet. Vel nede kobler jeg meg ut og prøver å dra ned tauene. Men nei, det sitter fast! Jeg henger meg i det og tar i så jeg ser mannen med ljåen, men det nytter ikke. Det er ingenting annet å gjøre enn å koble meg på tauet igjen med prusik og klatre opp igjen. Det er bratt og ikke så lett. Store framspring i fjellet og fare for skikkelig pendling ved et evt. fall gjør at jeg må følge tauet rett opp. Jeg klarer det, men det tar på. På toppen igjen ser jeg hvor fella er og nå velger jeg å gjøre det på en annen måte. Jeg bruker kun det ene tauet og rappellerer litt mer mot det ene siden. Etter 25 meter lager jeg meg et nytt rappellfeste og til slutt kommer jeg meg ned. I tillegg har jeg fått med ned begge tauene! Pappa har ventet og er nedkjølt i vinden. Vi forter oss videre til Mohns skar.

Opp fra Mohns skar er det morsom klatring. Først ut på høyre siden, videre opp et punkt vi må passe litt ekstra på, og opp på venstre siden. Så står jeg der, på Slingsbys fortopp. Jeg kan nesten kjenne at han fortsatt er der. Bort til høyeste må vi klyve opp og ned litt. På toppen står en kar og sikrer. Han skvetter høylytt da jeg sier hei bak. Vi tar noen bilder og trekker inn stemningen her oppe. Tåka kommer og går, det blåser en del og været her minner lite om det varme sommerværet som er lenger nede i dalen. Flott å endelig være her på Norges 3. høyeste topp!

Ned igjen går vi sammen med to trivelige karer fra Skjåk. Vi samarbeider om rappelleringen. Først tar vi en kort rappell til den såkalte "helikopterslynga". Den ble visstnok fjernet for to år siden. Nå ligger det masse slynger med to karabiner til å henge tauet i. Under oss ligger Midtmaradalen omtrent 1000 meter lenger nede. Det gir en spesiell følelse i kroppen, for det meste begeistring. Vi rappellerer 50 loddrette meter ned og nå står vi rett nedenfor "hjørnet". Herfra og nedover er det mye løs stein og blanke sva. Det går rene turstien nedover, så rutevalget er ikke vanskelig. Et stykke lenger ned ligger det mange slynger og det er vanlig med en ny rappell. I dag er det helt tørt og vi klyver varsomt ned. Så står vi nedenfor det bratteste. Vi tar av klatreselene og det kjennes godt. De har sittet på siden kl 0300 i natt. Nå er klokka blitt 1200.

Etter en del forsiktig gåing nedover på blanding av sva og småstein får jeg øye på det lille raset hvor en klatrer omkom for bare et døgn siden. Han har hatt maksimal uflaks og ingenting annet. Denne hendelsen vil nok sitte i en stund. Videre ned til bandet går det greit.

Fra hytta på bandet er det flott utsikt nedover Midtmaradalen. Vi går motsatt vei og ned snøen til Skagastølsdalen. Blåisen har kommet frem på store deler av breen, så vi blir nødt til å gå langt opp mot høyre for å unngå den. Resten av strekningen til tindeklubbhytta går over steinrøyser og etter hvert i mer lettgått terreng.

Ved teltene lager vi oss en ny dose med Real turmat før vi pakker sammen alt utstyret i de store sekkene. Nedover til Turtagrø blir det bare varmere og varmere, men et par avkjølinger i friske fjellbekker hjelper en del. Ved Turtagrø er det +26 grader og det er godt å sette seg ned i en bil med klimanlegg. Vi klarte turen!

Informasjonen på Bergtatt er basert på egne erfaringer fra turer. Jeg tar ikke ansvar for konsekvenser ved bruk av innholdet på nettstedet.

Bortsett fra anvendelser spesifisert i lov om åndsverk kan ikke tekst, bilder eller kart kopieres eller benyttes uten tillatelse fra webansvarlig.

Alle kart er hentet fra Opplev Jotunheimen eller Norgesglasset med tillatelse fra Statens kartverk.

Oppdager du feil på linker, faktafeil eller noe annet galt, gi meg en tilbakemelding på e-post.

Webansvarlig: Kim Dahlen

E-post: kim(alfakrøll)bergtatt.net  

© 2003-2008 www.bergtatt.net