| Vi parkerer ved setra i Helgedalen kl 1900 lørdag kveld.
Pappa har kommet tidligere og har rukket å forsvinne inn i fjellheimen.
Veien innover dalen er fin å sykle, men sekken kjennes godt på ryggen.
Bakkene innerst i dalen blir tunge, så vi velger å trille syklene. Ingen
vits å slite seg ut i starten. Oppe ved vannet nedenfor Styggedalsbreen
setter vi fra oss syklene før vi fortsetter videre til fots. Terrenget er
fint, men vi kommer litt for langt til høyre i en steinrøys. Forbi vann
1380 i Styggedalen er det grønt og lett å gå. Etter hvert kommer vi oss
til det siste vannet på 1470, hvor pappa har funnet en fin teltplass helt
ute på kanten mot Jervassdalen. Her tilbringer vi natta etter en god
middag.
Søndagen starter kl 0600. Tåka ligger lavt, temperaturen han sunket betraktelig,
men fjellufta er frisk og herlig. Frokost med kaffe smaker godt før
dagens tur. Det går nedover i starten til elva nede i Jervvassdalen. Den
krysser vi greit før vi tar fatt på ura oppover på sørsida av dalen.
Mye løse og store steiner, men vi går forsiktig og da går det bra.
Etter hvert finner vi noen varder som viser vei. Vi velger å gå rett opp
en fin snøfonn som strekker seg bratt oppover. Isøksa er god å ha som
sikring. Ovenfor må vi klyve opp en bratt hammer. Steinene er glatte i
morgenskyggen, men vi kommer opp. Straks er vi oppe på selve ryggen og
alt er bare fantastisk. Tåka ligger under oss og sola varmer. Det er tid
for en matpause.
Opp til høyde 1924 går det lett på hard snø. Videre opp til 1982
må vi klyve noen bratte meter, men det er godt vardet og det er tydelig
hvor tråkket går. Jervvasstind virker høy, vi står på 2000 moh og
toppen ligger fortsatt høyt over oss. Imponerende! Videre er det rene
motorveien og straks gjenstår bare snøryggen til topps. Her ligger det
nysnø som har myknet i sola, det gjør at vi slipper isøks og turen opp
går lett. Vi legger merke til et par sprekker som tydeligvis er åpne
under oss, best å passe seg. Klokka har passert 11 når vi kan klyve opp
siste kanten til toppen. Her oppe er snøen kald, steinhard og helt
forskjellig fra nede i skråningen. Det er tydelig at sola gjør sitt.
Utsikten fra Jervvasstind er mildt sagt fantastisk. Storen virker veldig
massiv. Ingen av toppene er vanskelige å kjenne igjen. Jeg titter
skeptisk ned den bratte bakken til Jervvasskaret. Her ligger det skygge og
hele bakken er en eneste stor sklie rett ned i Jervvassbreen. Pappa og jeg
tar på stegjern og prøver oss forsiktig litt nedover. Vi innser at uten
sikring blir det for risikabelt. Et feilgrep her vil sannsynligvis føre
til en akselerasjon som selv Petter Solberg hadde blitt misunnelig på.
Under den harde snøoverflaten ligger det steinhard blåis. Vi velger å
returnere. Sikkerheten må ikke undervurderes.
Når vi kommer over på østsiden igjen, ligger Trine og soler seg.
Snakk om forskjell i temperatur! Vi har på lue, votter, jakke og bukse.
Det er som å gå rett ut av vinteren og inn i sommeren. Vi slapper av på
den fine hylla som Trine har funnet før vi aker på ræva ned på snøen.
Høydene 1982 og 1924 passeres og snøflekkene nedover er en fryd å
gå på. Vi finner igjen varden som leder oss ned i Jervassdalen igjen.
Elva har vokst litt, men den krysses greit. Bakken opp til teltene er litt
drøy, men ingen sak i det fine været. Ved teltet blir det middag og
kaffe før utstyret pakkes. Returen går samme vei. Styggedalsryggen og
Skagastølsryggen er imponerende i det fantastiske sommerværet. Vi ser litt
forskrekkende på snøflanken ned fra Jervvasstind til Jervvasskaret, og vi
er glade for at vi ikke prøvde. Sykkeletappen går fort og litt over kl
1800 er vi tilbake. En stortopp rikere.
 |
