|
Pappa og jeg har overnattet ved veien mellom Turtagrø og
Årdal, og klokka halv seks inntar vi frokosten. Starten går ikke før
over sju, men stunden foran frokostbålet er verdt å ta med seg. Første
toppen vi skal på er Lauvnostinden, og den ser vi godt fra startpunktet.
Det er lett å gå innover og straks er vi oppe i steinura mot toppen. Et
lite stykke før toppen får vi første glimt av Hurrungane, med alle sine
majestetiske tinder. Vakkert og herlig! Lauvnostinden bestiges uten problemer. Klokka har gått to timer fremover siden start.
Videre smalner det av og stupet mot Ringsdalen er nesten forskrekkende
høyt. Følelsen av rikelig med luft under kroppen kjennes godt etter en
vinter og vår på mer slake topper. Sansene skjerpes og etter litt
vandring bortover eggen stuper det rett ned mot skaret før Nordre
Soleibotntind. Her ser det ut som om ruta går ned på vestsiden, men vi
er ikke sikre så vi går helt ut på kanten av eggen. 10 nesten loddrette
meter, men vi klatrer forsiktig ned. Det gjorde godt i kroppen med litt
potensielle farer igjen. Følelsen av å mestre slike passasjer er alt
annet enn ekkel.
Nordre står der elegant til værs. Ryggen rett opp ser bratt ut, og vi
vet på forhånd at vi skal forsere toppen på nedsiden (vestsiden). Her
får vi bruk for isøksa, og etter å ha sparket noen gode trinn i snøen
står vi ved bunnen av snørenna som fører opp til neste skar. Denne er
litt bratt, ca 35o. Vi har veldig gode snøforhold og renna
forseres greit. I skaret setter vi igjen sekkene før vi tar fatt på
eggen opp til Nordre. Pappa forsvinner fort, og før jeg rekker å tenke
på beskrivelsen står jeg på en halv meter skrått utoverhellende hylle
med mange hundre meter under meg. Her er det best å ikke slippe taket!
Jeg slipper ikke og kommer forbi. Videre går det greit noen meter før vi
klatrer opp en to meter kløft. Et bra fottrinn midt i kløfta gjør
at det går smertefritt. Siste meterne til toppen går over på vestsiden.
Klyving og klatring, men ikke vanskelig. Sikring føler vi heller ikke noe
behov for. Så står vi på toppen, årets første nye 2000-meter!
Ubeskrivelig. Utsikten er for de som kjenner Hurrungane i godt vær, også
ubeskrivelig. Det kjennes utrolig godt å være her. Været er også på
sitt beste, fullstendig vindstille, sol og temperatur på rundt 20 grader.
Nesten for varmt. Vi returnerer til skaret igjen samme vei som vi kom opp
og gjør oss klare for neste rygg, opp til Store.
Det ligger fortsatt mye snø på nordsiden av eggen. I dag er det varmt
og det er lett å lage trinn i snøen. Første biten opp ryggen må vi
klatre ut mot høyre. Gode tak og ikke vanskelig. Videre oppover er
det flere hammere, men disse runder vi også greit på høyresiden. Det
ligger litt is på svaene, så vi må passe godt på hvor vi setter beina.
Etter hvert slaker det ut og så står vi ved varden på kanten. Noen
meter til er det høyeste punktet, 2083 moh. Austabotntind er kanskje den
flotteste toppen vi ser, men Storen er vel muligens flottere... Turen hit
for 9 år siden huskes godt. Da snudde jeg i forsøk på å nå S-1 og
S-2. I dag har jeg ikke noen som helst planer om det. Etter en god matbit
går vi ned til kanten og den lille varden som står der og viser vei.
Sekkene legger vi fra oss.
Ned til kløfta mellom Store og S-1 er det løst. Pappa går ned først
mens jeg venter. Det går greit og jeg kommer etter. Det var her jeg
snudde for 9 år siden, nå virket det ikke skummelt i det hele tatt. Man
venner seg til alt! I bunnen går det en bratt snørenne ned mot
Berdalsbreen. Den er litt hard, så vi sparker forsiktig trinn over før
vi klyver opp kanten på andre siden ca 20 meter lenger nede i renna. Det
er vardet oppover, så her uteblir problemene. S-1 bestiges greit. Dagens
3. 2000-meter, ikke verst bare det. Jeg har buksa på for å slippe og
skrape meg opp. Pappa går i shorts, men bryr seg ikke så mye om litt
skraper i kroppen. Det varme været kjennes godt.
Turen bort til dagens siste topp, Soleibotntind S-2 går først langs
ryggen, deretter på høyresiden (sørsiden) et stykke før siste bratte meterne
til topps. Ingen problemer, enkel klyving og ikke særlig luftig. Fra
toppen går det en luftig rygg til et toppunkt til. Vi spaserer bort dit
for å forsikre oss om at ingenting blir stående igjen. Fra denne lille
toppen ser vi rett ned i skaret mot Store Ringstind. Veggen opp til denne
ser fryktelig bratt ut.
Vi snur og går samme vei tilbake til Store. Sekkene ligger der og nå
er det bare steinrøysa og bakkene igjen. Nedover møter vi flere som er
på vei opp til Store. Ikke så rart, det er en vanvittig fin dag i
fjellet. Nedenfor det bratteste (Bukkanosi) bestemmer vi oss for å skli
ned snøen på nordsiden. Det går fort, snøen er passe myk og skoa sklir
godt nedover. Straks er vi nede ved vannet og vandringen tilbake til bilen
går i kun shortsen. Det er varmt og vegetasjonen oser av natur. Etter 6,5
time er rundturen over.
|
