|
Turrapport skrevet av Erik Aaseth som var med på turen.
Karaktersvikt
Jeg fikk en pm på Fjellforum fra Kim vedr. valg av kameraoptikk. Etter
et par avklaringer att og fram, hektet Kim ei enkelt linje på i slutten
av ei melding sent på torsdag: "Urdadalsryggen
på lørdag, hele traversen fra Store til de sørvestre. Bli med?"
Jeg hadde fortsatt verandasnekring på menyen denne helga, men trakk nå
særs villig og lynraskt fordeler av å ha kjøpt trykkimpregnerte
materialer: de råtner da ikke så fort (der de ligger, for ikke å si blir
liggende)! Etter en smørblid ( )
og halvt smiskende avklaring med en overrumplet kone, ble den
karakterløse avgjørelsen om å skulke byggeprosjektet avklart temmelig
tvert. Jippi! 
Snill snø
Jeg fór hjemmefra i varmt nydelig vær kl. 0405. Avtalen var å møte Kim
og Morten v/ Leirvassbu kl. 0800. Utmed Vågåvatnet pep en sms fra Kim
inn, om at de holdt leir attmed vegen innunder Jervefonni. Jeg fant dem
der et kvarter før tida, og traff der også Line. Kim og Line hadde sovet
under åpen himmel. Morten var ute på tredje dagen, etter turer over
Skarstind og Smørstabber dagene før. Tett program han kjører, må si meg
imponert over hans driv og steyerevne!
Vi gikk fra Leirvassbu 0830, og allerede da var det varmt og godt. I
lette antrekk ruslet vi motsols på snille solmjuke snøflater langs
Leirvatnets østside, der Kyrkja/2032 speilte seg i voksende smeltedammer
langs fonnkantene. Etterhvert skred Visbretind majestetisk inn på scena
i sør. Oppe på snøflankene under Tverrbytthornet gryntet en høylytt
reinsdyrflokk. Morten, som hadde nær solstikk etter sine to foregående
intense høyfjellsdager, gikk med ei T-skjorte hengende over hodet, og
liknet svært en nomadisk kamelgjeter der han vandret langs dalføret. Vi
skjønte jo derfor raskt at dyrehjorden måtte være hans... Mogopen lyste
skjær i morralyset langs rabbene, der vi tilfredse strenet østover mot
dagens mål - Urdadalsryggen fra A til Å- det vil si:
Store/2116 i nord, over sekundærtoppen 2010 langs egga mot Midtre/2060,
så over denne til S-1/2025 og S-2/2017. Videre over Semmelholsbandet og
opp igjen til SV-1/2080, og endelig sørover til dagens siste,
Urdadalstind SV-2/2005. I alt 7 topper over 2k altså.
God pause
Kim og Morten har gått disse toppene før, mens dette var nye topper for
Line og undertegnede. Vi skilte derfor lag oppe i flanken mellom
Store/2116 og Midtre/2060. Kim og Morten gikk til Midtre, og "la seg"
der for og vente/nyte, mens Line og jeg gikk opp på laveste bandet sør
for Store. Snøen forble god, jevn og fast å gå på, så vi valgte å følge
ei snørenne helt opp på Urdadalsryggen. Først oppe på nær 2000 moh ble
snøen noe løsere, da spesielt nær åpen ur og sten. Der kunne man brått
tråkke igjennom til skrevs, noe som ikke bare var kaldt, men også litt
skummelt med shorts og nakne legger. Vel oppe på egga tok vi en
matpause, la igjen sekkene, og tok så egga nordover til Store. Herlig
landskap, herlig vær, herlig temeratur, og lett fin klyving. Line stakk
utom den aller nørdste toppen også, mens jeg forble ved varden på Store
og fotograferte litt. Kongeutsikt utover Visdalen, og Heillstugutindene
legger virkelig bredsida til sett herfra. Vestover så det hele nesten
vinterlig ut, islagte vann, og Tverrbytnet og Smørstabban gnistret
fortsatt snøkvite under julihimmelen. Men Bukkehø/2314 sto som før,
svart, bratt og uendelig diger over Tverråbrean.
Deretter tok vi ryggen tilbake, over sekundærtoppen langs egga mot
Midtre, som Morten har GPS-målt til 2010 m/ PF 13m. Den er pt. uten
navn, men skal vi kalle den M-2 (og nåværende Midtre/2060for M-1)? På
Midtre døste Kim og Morten i sommervarmen, en virkelig godpause, særlig
for Morten, med sine forutgående turer sittende i bena. Og med slike
vær- og temperaturforhold, hadde de ingen innvendinger overhodet overfor
den tålmodige ventingen på Line og meg - nesten tvert imot faktisk
 ! I østveggen på Midtre
sto også en annen tolmodig og steintøff kar, en som nok vil bruke lenger
tid til topps enn de fleste (jfr. bilde) ...
Kremklyving
Videre sørut egga fra Store ligger et særs artig strekke. Flere mindre
skar og småhammere må forseres. Som nå, på tørt føre, var dette helt
kurant og kun morsomt. Med gode håndtak og lite løst fjell, klorte vi
oss svært greit videre. Kim ville for sikkerhets skyld hjelpe Line på et
punkt, men utover det ingen vanskeligheter. Men under glattere og mer
snørike forhold, kan sikkert visse partier her bli en utfordring...
Laaangt under oss så vi folk som sneglet seg på snøen langs tråkket nedi
Urdadalen. Hadde nok vært like greit på ski som til fots, selv langs
dalbunnen. Vestenfor ruvet Semmelholstindene over en tilsynelatende
silkeglatt og sprekkfri bre, og som gulv for det hele, den rene og
brudehvite isflaten på Semmelholstjennet. Foran oss i retning med
Urdadalsryggen raget Semmeltind/2236, flott og symmetrisk som en
pyramide. Bakenfor den igjen lå den mangfoldige topprekka i Gjendealpene,
fjernt ute under en horisont skapt av fjelltopper og cumulusskyer.
Særlig Knutsholstind/2341 og Mesmogtind/2264 utmerket seg der ute...
Valgets kvaler
Vel nede av S-2/2017, den siste toppen på selve Urdadalsryggen, tok vi
iveg over Semmelholsbandet. Her hadde ikke engang Kim vært før
 ! Vi vandret over snø
og sva, og tanket litt vann i en grunn rislebekk undervegs, så grunn at
kun ei kvart flaske kunne fylles om gangen. Det knaste litt i tenna
etterpå, men mineraler er da vel sunt? Snart sto vi innunder østveggen
på de sørvestre Urdadalstindene. Her vurderte vi veivalget litt (se
bilde).
Alt.1: Skulle vi følge bart fjell direkte opp den østre eggen mot høyde
2061?
Alt.2: Eller skulle vi følge snøkanten til venstre for eggen?
I så fall ville vi ende opp på noen hylbratte sva, som lå øverst og
oppunder en siste bratt vegg før selve toppryggen…
Alt.3: Holde enda mer mot venstre (sør), og traversere hele snøflanken
skrått opp østsida, for så stikke opp på toppryggen via ei lita snørenne
som syntes å gå helt til topps.
Vi valgte det siste. Alt.1 så ut som vedig løst fjell (uten at vi var
nær nok til å si noe sikkert).
Alt.2 så verst ut, svaene oppunder toppen så meget bratte og glatte ut,
og siste bergveggen over dem var virkelig bratt. Snøflanken viste seg
suveren å gå i, solmjuk og fast snø. Etter en lang og varm vandring var
det rent godt å komme inn i slagskyggen her. Over oss hang på enkelte
steder noen digre våte skavler mot himmelen, og under oss lå enkelte
utraste kjempesnøballer fra disse. Men snøen virket nå så tung og fast
at rasfare ble neppe påtenkt engang. Det brattnet mot toppen i den
tilsiktede snørenna, så isøkser ble tatt i bruk opp mot kanten. Der
trakk vi unna til høyre innunder selve toppskavla, og nådde bart fjell
som førte oss opp på ryggen.
På gummisåler
Der oppe møtte sola oss igjen, stadig like blid og varm. En liten
vestatrekk føltes rent varm, enda klokka nå nærmet seg 19, og vi var
over 2000 moh. Snørenna munnet ut kun få meter nord for Urdadalstind
SV-1/2080. Et siste tilbakeblikk på dagens løype, en håndfull bilder, og
vi tuslet så sør og ned til SV-1/2005. Der satte vi oss nedpå og tok
dagens siste matbit. Morten fotograferte i både med- og motlys, og
snakket om vanskelige eksponeringsforhold. Det var som sagt stadig
varmt, men Morten hadde brukt langbukse hele dagen. Her ble det nok
for varmt, for Morten luftet seg
med å dra langbuksa nedpå knea. Det var da vi måtte påstå at også
fotografen ble overeksponert!
Nedfarten ble meget enklere enn vanlig. Snøen lå i store ubrutte leier
helt fra toppen og nedover hele SV-sida. Øverst fotsatt løst, så vi gikk
igjennom med fynd og klem først, men dette bedret seg raskt. Noen
småtryn hist og her måtte vi tåle! Kim hadde på korte gamasjer her, men
disse stengte kun snøen inne i stedet for ute, så han fikk skikkelige
klumpføtter av kald kramsnø, og ble søkkvåt og kald på bena. Snart kunne
vi lettvint bare renne og skli på gummisålene utover bratta, og en del
rimelig sære løpe- og gangsett ble observert, for ikke å snakke om spor…
Dette passet særlig Morten godt, som hadde et litt ømt kne etter
turingen før i uka.
Mot vest, mot vest…
Vel nede ved Langvatnet, gikk vi atter på en gjeng med reinsdyr. Sikkert
kamelnomaden sine disse også… Og turens heldigste ble Line, som her fant
en oppblåst ballong! Lyseblå og blank, et øgleliknende dyr eller noe. Og
med denne nye lekekameraten i hånd, hoppet hun lykkelig vestover mot
solnedgangen…
Det er langdrygt langs Langvatnet (heter jo ikke slikt for ingenting!),
og endatil videre forbi Høgvagltjennene mot bandet på Høgvaglen, og
endelig forbi Leirvatnet til bilene som ventet. Men praten vekslet lett
og selvfølgelig om alt fra lovverk til bikkjehvalper, om fiske og
grunnmurer, om kriminalitet og bønder, snøforhold og magnetisme, samt
masser av andre ting som hører sammen…
Morten dro på skikkelig her, og red fra oss inn i sola. Vi andre stoppet
på for en kjeks og en vannslurk, før vi så nådde igjen Morten som satt
med kameraet i hånd ved varden på Høgvagl-bandet. Derfra skled vi atter
på mjuk snø ned til Leirvassbu, der et par glorete turister som røkte
stinkende sigarer, fotograferte seg selv ”i villmarka” attmed veggen på
hovedbygningen
 . Morten
skar innom og kjøpte et par cola til seg selv, og spanderte en perlende
dugghvit eplecider på undertegnede (eller var det bare jeg som glemte å
gjøre opp? ).
Aaaahhhhhh - tro om det smakte
! Sola var gått ned, og
klokka var blitt 2230. Ca. 1350 hm, 25 delvis ulendte km, sju 2k-topper
og 13 timer var unnagjort.
Til alle kanter
Så gjensto kun hjemturen. Kim og Line hadde pakket om morran, mens
Morten hadde fortsatt leiren stående nedfor Jervefonni uti Leirdalen. Vi
sa "hadet" til Kim og Line. Line
hadde bilen stående i Lom, og ble med Kim dit. Morten pakket snippasken,
og ble med meg til Vågåvatnet, der Julia ventet etter å ha krysset
Valdresflya for å hente ham. Så dro vi alle retninger - Line østover til
Rendalen, Morten vestover til Valdres, Kim nordover til Melhus, og jeg
sørover til Hamar. Jeg vet at Morten og Julia ble liggende i telt på
Valdresflya, og ruslet litt deroppe på søndag. På fjerde dagen med varme
fjellturer uten dusj, liknet nok ikke Morten bare en kamelnomade lenger,
men luktet nok som en kamel også, kan jeg tenke! (stakkars Julia
 )!
I Bøverdalen plukket Morten og jeg opp en haiker, som viste seg å være
en særdeles trivelig kar. Han og jeg hadde mye å snakke om, så tida gikk
for en gangs skyld fort på hjemvegen. 22 timer etter start stupte jeg
god og møden i seng kl. 0200.
Så takk igjen for en ytterst trivelig tur folkens!
Denne suksessen bare må vi gjenta om ikke så altfor lenge.
 |
