|
Vi er til sammen 11 stykker som parkerer bilene
innerst ved Koldedalsvanet. Pappa, Trine, Bård, Sissel, Jan Ola, Anne Bee,
Kristin, Erik, Svein og Lisbeth. Bommen stod åpen så vi kjørte helt inn
til hytta ved enden av veien. Været er nydelig, blå himmel og
vindstille. Vi legger i vei på litt utydelig sti innover Morka
Koldedalen. Langs vann 1291 er det greit å gå, også forbi den omtalte
snøflekken som skrår ned mot vannet. Det er sent på året, så vi kan
passere på nedsiden. Langs Andrevatnet kommer vi for høyt oppe i
skråningen på høyre side, vi må gå tilbake og på nedsiden av hammeren
som strekker seg langt bortover. Her går også stien. Ved bekken fra
breen tar vi en matpause, før vi legger i vei oppover svaene.
Det er lett, fjellet er tørt og vi finner en grei
vei å gå opp. Selv om vi er mange går det greit. Jeg kommer først opp
til brekanten og begynner å gjøre i stand tau. Alle har med stegjern og
isøks. Vi deler oss i to taulag, et på fem og et på seks. Oppover breen
går det unna og jentene beordrer farten ned. Vi er uheldige og treffer
midt på det verste sprekkområdet på breen, men det er bare spennende å
hoppe over sprekkene. Lenger oppe på breen ligger nysnøen. Oppe ved kanten av
stupet mot øst kobler vi oss ut av tauene før vi tar fatt på den siste
steinbakken opp til Falketind. Det ligger mye nysnø, så det er litt
vanskelig å få feste til føttene lengst oppe. Men med tida til hjelp
kommer alle seg til topps. Det ligger litt tåke som dessverre ødelegger
utsikten.
Ned igjen løper fire av oss og det tar ikke mange
minuttene før vi er nede ved sekkene. Herfra følger vi snøen og videre
bortover på eggen til Stølsnostinden, Ø-1. Over toppen og nedover eggen
blir det brattere. Vi venter på resten av følget før vi klyver ned på
svaene ned eggen. Nysnøen gjør det litt glatt, men pappa og jeg
kommer oss ned først og hjelper de andre. Nede i skaret bestemmer bare
fem av
oss for å gå opp på Stølsnostinden. Jan Ola, Bård, Sissel, pappa og jeg. De
andre går taulag ned Stølsnosbreen.
Det er grei småklyving oppover og aldri noe
vanskelig. Toppen er fantastisk, utsikten mot Hurrungane er enestående.
Artig å stå her, denne toppen ble liggende igjen da Sverre og jeg var på
Falketind i juni 1998. Ned igjen begynner vi å løpe, Bård og jeg løper
om kapp ned til skaret. Det går så snøen og steinene spruter. Vi ordner
tauet og utstyret før vi tar fatt på breen.
Ned breen er det bratt og hardt, vi følger
sporene til de andre som har gått først. Siste biten ned breen blir det
skikkelig bratt, og sklir vi kan det gå skikkelig galt. Konsentrasjonen
er på topp og vi kommer oss ned. Fra brekanten er det sva med løsstein,
men Anne Bee finner en vei nedover, og vi andre følger etter. Best å ta
det med ro, mye løst og fort å skli ut. Nede i dalen er det lett å gå
på store steiner og straks går det oppover igjen. Vi krysser Falkbreen
uten tau, til tross for at vi må hoppe over noen småsprekker. Ned mot
parkeringen forsvinner Sissel av gårde, og Bård og jeg løper litt mer
taktisk. Vi kommer først, ca 11 timer etter start. Flott tur med artig
turfølge.
|
