|
Trine og jeg starter dagen med å titte ut av teltet ved Langvatnet. Været
ser bra ut og det er bare å komme i gang. Etter en god frokost regner vi med
at pappa vil dukke opp snart, men vi venter og venter. Rundt klokka 1030
kommer han. Det er egentlig ikke så verst, han har kjørt fra Moelv og i
tillegg har han gått fra Leirvassbu.
Vi
følger stien mot Olavsbu et lite stykke, før vi går av og tar sikte på
ryggen som fører opp til Skarddalstinden. Bakken er grei å gå, en del
fint fast fjell og lenger oppe er det hard og fin snø. Siste biten er
litt lenger en den ser ut til, men toppen nås greit. Vi studerer ruta opp
på Skarddalseggi. Vi har med tau og sikringsutstyr, for vi vet at det er en
liten luftig passasje på eggen.
Først
går vi nedover og her er det lett å gå. Fra det laveste begynner det
å bli litt mer interessant. Etter hvert et par tak med arma og så møter
vi en hammer som det ikke bare er å bykse over. Jeg kikker litt til
venstre og til høyre, pappa går på nedsiden til høyre. Men vi finner
ut at vi klatrer rett opp, først skrått opp til høyre og videre rett
opp og opp på eggen. Vi sikrer, og alle tre kommer seg greit opp de 5-6 meterne.
Det hadde sikkert gått greit også uten sikring, bare litt ekkelt de første
par meterne. Ovenfor er det mye løst, men spennende rygg opp til toppen av Skarddalseggi.
Ned
igjen på andre siden går det stort sett greit, litt hit og dit pga
hammere, men aldri store problemer. Nede ved enden av bakken går Trine tilbake
til teltene ved Langevatnet, mens pappa og jeg fortsetter langs Skarddalsvatnet. Vi krysser først elva litt nedenfor utløpet av
Skarddalsvatnet. Det er lett å gå langs vannet. Vi fyller vannflaskene,
spiser litt kjeks og begynner på bakken opp til Midtre Rauddalseggi. Vi
runder breen på ca 1650 og følger moreneryggen oppover. Det blir
brattere, men mange gode muligheter. Vi møter tre som er på vei ned,
tydeligvis mer redde enn oss. Vi kommer oss opp, nydelig topp, flott
utsikt, men vi er for utålmodige til å sitte for lenge.
Vi
legger igjen sekkene og klyver ned en liten hammer før vi fortsetter
bortover eggen til Store Rauddalseggi. Denne bakken skal vise seg å bli
lang. Vi møter stadig nye hauger. Når vi endelig tror vi kommer til
toppen, går det en luftig rygg videre til et toppunkt lenger ute. Vi går
ut dit, og her er det bratt ned, så vi kommer oss ikke videre. Sikkert
mulig med en rappell, men vi vet ikke hvor langt det er.
Vi
returnerer over Midtre og ned igjen til Skarddalsvatnet. Nå har jeg fått
så vondt i foten min at jeg rett og slett må stoppe for at smerten ikke
skal bli for stor. Jeg tar et skritt av gangen, men det er vondt. Skaden
fra varden på Lodalskåpa (jeg datt ned fra varden) blir ikke borte så fort, i alle fall ikke da
jeg tråkket over på nytt over Heillstuguryggen tidligere i sommer. Opp
fra Skarddalen mot vest går det smått, men vi kan jo ikke bli igjen, så
vi kommer oss opp i skaret til slutt. En nydelig utsikt åpner seg, klokka
er 2230 og kveldssola bader seg på toppen av tindene. Det går fortere
nedover, over en del små snøflekker og ut på stien tilbake til teltene. Ca
11 timer er vi tilbake og nå smaker nystekte pannekaker helt nydelig.
|
