| Dagen
starter kl 0600. Trine og jeg kom kl 1900 kvelden før, etter å ha gått
stien fra Eidsbugarden. Pappa skulle ha kommet i går kveld han også, men
han har ikke kommet. Vi lurer selvfølgelig på hvor han er, så vi blir
bare nødt til å pakke teltet og bevege oss mot Eidsbugarden igjen. Etter
500 meter får vi øye på et telt nede på sletta, og jeg skjønner raskt
at det er pappa sitt. Vi går ned til teltet, men pappa er ikke der. Pappa
hadde med gassboksen, så vi inntar frokosten.
Ca
kl 0800 er vi klare til å gå igjen. Vi går forholdsvis raskt i retning
Slettmarkhø. I en liten sidebekk til bekken fra Slettmarkbreen fyller vi
vann før vi begir oss opp skråningen til Slettmarkhø. Det er fint å gå
stort sett hele tiden, først på blanding av gress og stein, senere på
store flate steiner og sva. Øverst blir det løsere, men ikke noe
problem. Når jeg kommer på Slettmarkhø, N-2, som uten tvil ikke er noen
topp, får jeg melding fra pappa om at han ser meg. Jeg kikker mot høyeste
Slettmarkhø og får øye på han ute på ryggen mot øst. Der går han
fram og tilbake. Jeg sender svar på SMS, og vi fortsetter over første
topp, 2086, ned ca 15 meter, og lett opp til brekulen på Slettmarkhø.
Der møter vi pappa, som akkurat hadde tenkt å gå videre. Han hadde ikke
fått tekstmeldingen min, og hadde etter hvert trudd at vi var noen andre.
Nå er vi i alle fall samlet, pappa kom på den første toppen allerede
0730! Han har ligget og sovet og tatt livet med ro. Etter matpause
fortsetter vi ned sørryggen. Litt luftig, og en artig passasje under en
stor stein som ser ut til å kunne ramle ned når som helst. Videre
bortover eggen, smalt og eksponert. Over en liten topp, rundt 5 meter opp,
og videre ut til ytterste. Den så ut som en topp fra der vi kom, men når vi
står på den skjønner vi at det bare var synsbedrag. Ned til den lille
breen går det greit, hard snø med en del is, men slakt så det er ikke
noe problem. Fra kanten av breen går vi ut til høyre, og bratt ned ca 50
meter før vi skrår mot venstre og ned til bunnen. Lettest er det og
holde helt til venstre og følge ryggen til det høyeste punktet i
skaret.
Trine
velger å gå ned igjen Langedalen, mens pappa og jeg fortsetter opp mot
Svartdalspiggen. Praten går i hyttebygging, så vi glemmer rutevalget og
vi kommer borti sva og vi blir tvunget til høyre. Grei rute, først til
venstre, så til høyre ca halvveis oppe. Toppen er der med en gang, den sørligste
Svartdalspiggen. Flott utsikt mot Langedalstind og Mesmogtind. Videre
veldig enkelt, over midtre, artig profil fra nord, ned ca 30 meter og mot
Store. Den runder vi på venstre side, aldri noen problemer. Vi må gå ca
20 meter tilbake før vi kan plante føttene på denne fine toppen. Vi
studerer Knutsholstindene, og den lange bakken fra Svartdalen opp til
Vestre Leirungstind som vi gikk for et par uker siden. Videre til nordre går
det greit og så er alle toppene i selve Jotunheimen unnagjort. Denne toppen blir tydeligvis ofte besøkt, for det
er mye tråkk etter folk. Ned igjen går vi først på sti, så slepper vi
oss rett ut mot Langedalen på venstre side av noen småstup. Skrått
nedover mot høyre, videre rett ned noen bratte grasskledde kneiker.
Bekken krysses, og lett vandring til neste bekk fra Slettmarkbreen. Her
ramler jeg like godt på ryggen i strømmen, og alt blir vått.
Ingenting å gjøre med det, de var forferdelig glatte disse steinene. Vi
fortsetter over samme skar som vi kom og tilbake til teltet til pappa hvor
vi har sakene våre. Trine har nettopp kommet, så vi spiser middag sammen
før vi pakker de store sekkene og legger i vei over høgda i retning
Eidsbugarden. 2 timer senere er vi ved bilene og kan puste ut og kjøre
hjem. Jeg er godt fornøyd, pappa har fortsatt igjen noen topper ved
Urdanostind før han også kan konsentrere seg om Hurrungane. Det blir
neste sommer.
|
