| Trine og jeg har gått inn fra Valdresflya, over
Raudhammaren og inn i Leirungsdalen kvelden i forveien. Teltplass fant vi
ved tyskerruinene fra krigen. Tyske alpejegere har visstnok hatt
treningsleir her inne. Jeg koker havregrøt mens Trine styrer med sitt. Og
under det herlige måltidet dukker pappa opp. Klokka er blitt over åtte når
vi legger i vei oppover langs elva. Trine og pappa krysser etter kort tid,
mens jeg går litt videre. Jeg tar av skoa og vasser over i det kalde og
grønne brevannet. Jeg venter på andre siden og snart ser jeg pappa vinke
til meg. Trine har ramlet i vannet, jeg løper ned og hjelper henne. Hun
er gjennomvåt, men stort sett like blid. Etter litt oppvriding av klær
fortsetter vi i lettgått terreng innover dalen. Stien går litt lenger
oppe, men det er like lett å gå langs elva.
Snart begynner vi å komme høyere og vi krysser bekken fra vann 1636.
Det er veldig glatte steiner, så vi må ta det med ro. Opp en morenerygg
og videre oppover steinrøys til breen. Pappa finner en gammel rusten
granat, så det er noe som tyder på at tyskerne har vært her før oss.
Trine og jeg går på moreneryggen, mens pappa går på breen. Etter hvert
blir det sprekker i breen som går helt inn til kanten, så det er nok
best å komme seg innpå. Ryggen til topps på Østre Leirungstind er
grei, med tydelig spor etter folk. Den er litt overraskende drøy, men når
vi kommer opp på kanten er toppen der med en gang. Etter en god matpause
med ferskt brød og leverpostei fortsetter vi ned noen sva, greit nå, men
med nysnø og glatt må det nok mer aktsomhet til. Videre over en liten
topp og opp på en til. Denne står ikke på noen liste, jeg døper den
for Skarvflyløyfttind SV-1. Det ser ut til at det er 10 meter ned. Videre
til Skarvflyløyfttind (2250) er det veldig enkelt. Vi får øye på en
topp SØ for hovedtoppen, og vi tar oss ned til skaret. Det er svært løst
og jeg konstaterer at vi trenger sikringsutstyr. Det er ikke antydning til
spor etter folk. Vi lar den stå, sannsynligvis er den ikke 10 meter, men
det er aldri godt å si så lenge vi ikke måler.
Fra Skarvflyløyfttinden (2250) greit ned til skaret, men det er løst.
Over en liten topp (den får definivt ikke være med på lista) og opp til
Søre Skarvflytinden. Ned fra denne en litt bratt egg, luftig på venstre
siden, men stort sett er det bare å holde litt til høyre. Nede ved det
laveste punktet klyver vi forbi et svært luftig punkt, jeg over, de andre
på siden. Så oppover igjen, over en ny topp som ikke er med på lista,
den får navnet Skarvflytinden, midtre, S. Den har muligens 10 meter ned
til skaret før midtre. Opp til midtre er det bratt, så vi bestemmer oss
for å gå på venstre siden. Vi prøver oss opp litt flere steder, men
det er for bratt. Vi blir nødt til å gå ganske langt ned renna før vi
kan komme opp igjen. Trine velger å bli sittende, mens pappa og jeg
fortsetter. Vi runder det bratte på nedsiden, og skrår oppover mot en
renne oppe til venstre et par hundre meter lenger nord for midttoppen. Det
går greit opp, selv om det er sva og litt løse steiner. Nå er vi oppe på
flata og vi går tilbake på Midtre.
Nordover igjen går vi over et par småtopper som får være med.
Tvilsom den ene. Opp til nordre en liten kneik, men enkelt. Dette var
siste toppen, så vi returnerer. Vi velger å gå ned før renna vi kom
opp. Det går greit, men det blir litt drøyt tilbake til grusrenna opp og
til Trine. Tilbake går vi ned igjen fra ryggen før Søre Skarvflytinden
og ned på Skarvflybreen. Den er snøbelagt i øvre del, så vi vandrer
over. Ser ingen sprekker der vi skal gå. Det er blåis rett nedenfor oss,
så er det sprekker, ser vi de der. Opp til Tjørnholsoksle greit. En
siste matbit før vi går ned til høyre kant av breen, i kanten av denne
et stykke før den blir for hard. Så innpå steinene og deretter krysser
vi over nederst. Ned til Leirungsdalen er det veldig fint å gå, først
bare fin småstein, deretter gress. Elva krysses, Trine og jeg på samme
sted som jeg gikk over. Trine beholder skoa, mens jeg går barbeint. Kaldt
og jævlig. Tilbake ved teltet blir det Real Turmat og etter hvert
leggetid. Heldigvis la jeg igjen liggeunderlaget i bilen i god tro om at
sekken skulle bli så mye lettere og at det ikke skulle være noe problem
å ligge uten. Det angret jeg på nå. Etter 12 timer på vandring hadde
det vært greit med en madrass.
 |
