 Trine
og jeg starter dagen på hytta i Valdres. Vi plukker opp Anne Bee på Hydro
Texaco stasjonen kl 0830 og kjører til Bygdin hvor Åke og pappa allerede er
framme. Båten går kl 1010, men vi vet at det blir fullt, så vi er der tidlig.
Det blåser sur vind, men himmelen er nesten skyfri, så vi tror på en flott
dag. Båten tar rundt 45 min, og når vi kommer i land går pappa og jeg først
og finner igjen teltplassen som pappa oppdaget for to uker siden. Vi setter opp
teltene og gjør klar til tur. Anne Bee skal overnatte på Torfinnsbu og gikk
innom der med sakene sine. Nå dukker hun ikke opp og Åke blir nødt til å gå
en tur ned dit igjen å høre. Verten påstår hun har gått av gårde oppover,
så vi begynner å gå. Det er fint å gå, først i bekkedalen, så videre
oppover omtrent hvor som helst. Vi tar sikte på renna med den store steinrøysa
nedenfor. Ved foten av den er det en rød T, men vi ser ikke så mye tråkk
oppover og vi begynner å lure. Videre mot vest er det flere renner, så vi går
til neste hvor det er en dyp bekkekløft nedenfor renna. Her står der fem
personer som vi spør om de vet noe. De påstår at det er lenger mot vest, så
vi fortsetter litt til. Men det er noe som ikke stemmer, det blir for langt
bort, så vi går tilbake til den første renna og begynner å gå oppover den.
Anne Bee har vi ikke sett noe til, men når jeg kommer opp de første 50 bratte
metrene av renna, står Anne Bee litt lenger borte og vinker. Flaks. Hun hadde gått
langt bortover Bygdin og lett etter teltene våre og tilbake til Torfinnsbu og
spurt etter oss og begitt seg av gårde oppover hit. Det var like før hun var på
vei ned igjen. Vi fortsetter oppover, alle fem. Det er løst, men vi oppdager
flere røde Ter, noen er bare synlige fra oversiden. Det går greit, et godt
stykke oppi renna skrår vi over til høyre til en annen renne (vardet) og
fortsetter oppover ca 50 meter før begge renne møter hverandre igjen. Her tar
vi matpause før vi begir oss opp bratt og løst til en smal kløft til høyre
som fører helt opp til toppeggen. Akkurat der hvor kløfta kommer opp til
eggen, stiger eggen litt opp mot øst. Greit å vite hvis man skal finne veien
ned igjen her. Nå er det lett til topps. Pappa og Trine gikk mer til venstre
for kløfta, men kommer opp de også. Flott topp dette her.
Videre
vet jeg at det er en rappell ganske snart. Den finner vi fort, rappellfeste ut
mot Svartdalen, litt løst og bratt frem dit, men i dag på tørt føre går det
greit. Det ligger mange slynger og flere karabiner. Tauet har selvfølgelig
blitt et eneste virrvarr, så jeg bruker en del tid på å få det fra
hverandre. Men rappellen går greit, ca 10 meter (grad 2 opp). Fra rappellen
bratt og løst ned til skaret. Her ligger det snø mot Bygdin sida, så vi
passerer skaret på det høyeste og går rett opp derfra. Lett. Litt lenger oppe
går vi bortover en liten hylle og ut i renna som fører til topps på ryggen
til Midtre. Toppen er nydelig, flott utsikt.
Været
begynner raskt å skifte, så pappa og jeg konsentrerer oss om å komme i gang
med neste rappell. Tydelig rappellfeste ca 10 meter mot Bygdin med mange gamle
slynger. Jeg først, fint i begynnelsen, men så ser jeg ikke bunnen. Jeg vet at
tauet skal rekke ned, men det kribler litt for det. Et overheng, og bratt ned
til et lite skar. Tauet rekker, og jeg kobler meg ut. En liten hammer å klyve,
kjempetak oppe til venstre, og så setter jeg meg og venter på den andre. Det
tar tid, men alle kommer seg ned. Neste rappell er etter bare 10 meter, kort en
som sikkert kunne unngås bare ved å klatre ned. Fjerde rappell ser morsom ut,
pappa og jeg lager et godt rappellfeste av nytt og gamle slynger. Vi fester i to
blokker og jeg går først ut. Det er ikke godt å si om jeg skal ut på
Svartdalen sida eller den andre, men jeg velger Svartdalen sida. Det går greit,
og jeg kobler meg ut på det høyeste punktet i skaret. Tauet holder akkurat, 25
meter rappell. Så klyver jeg videre mot sør, bortover en liten skråhylle og
setter meg ned og venter på de andre fire. Opp videre er det morsom klatring
(2), og straks er vi på Vestre. Det er virkelig en opplevelse å stå her,
etter å ha godt over alle tre. Videre vestover er det litt luftig noen metre,
men lett og greit. Vi tar med en muligens siste totusing, men den er ikke 10
meter. Åke fortsetter videre bort til Kvitskardstind og Kvitskardsoksle, mens
vi skrår nedover, krysser noen små snøfelt, lager steinskred, ramler litt og
jeg løper hele veien fra renna vår og ned til telten, kun iført shortsen.
Nede ved teltene er myggen ivrig, så det er bare å få på klærne. De andre
kommer ikke så lenge etterpå. Ni timer, inkludert god tid.
|
