|
|
|
Jotunheimen: hesteskotravers
med luftige utfordringer [23.07.2005] |
|
Svellnosbreen rundt |
 |
|
|
|
Opp til breen |
|
Morten, Ragnar, Torgeir, Robert, Trine og jeg møtes på Spiterstulen om
morgenen. Morten har glemt sekken igjen hjemme, men heldigvis har han
noe utstyr liggende i bilen så mener han skal klare seg. Vi følger stien
mot Svellnosbreen. Brua over bekken fra breen har tynn is på overflaten
og er livsfarlig glatt. Vi svetter oss opp moreneryggen til breen. Det
er en varm dag i Jotunheimen. |
|
|
|
Over Tverråtindene |
|
Opp til Midtre Tverråtinden går vi på breen fra nord. Snøen er hard og
ingen har lyst å rutsje utfor. Vi finner en grei rute opp og ikke lenge
etter er vi oppe på ryggen som fører til toppen. Det er litt morsom
klyving et par steder før vi kan slenge oss ned ved siden av varden. Vi
spiser litt mens vi snakker om alt mulig. Fortsettelsen er spennende.
Først en rappell ned fra Midtre. Torgeir har med nyinnkjøpt tau som vi
bruker. Alle kommer seg greit ned og vi kan fortsette opp til neste topp
som er Store Tveråtinden på 2309 moh. Fra denne går vi bort på en liten
nabotopp, Vestre Tverråtinden.
|
|
|
|
Langs Svellnosbreen og opp på Ymelstinden |
|
Vi skrår ned i kanten på Svellnosbreen. Her finner vi vann, og det er det eneste
stedet på turen. En liten smeltebekk renner oppå isen. Videre tar noen med seg
en bestigning Tverråtinden, V-2 og Svellnosbrehesten. Før vi kan starte på
Ymelstinden går vi over to små topper. Den ene har iallfall over 10 meter i
primærfaktor. Opp til Ymelstinden er det bratt. Trine og jeg går ut på
høyresiden og klyver bratt opp noen løse og ekle hyller til toppen. De andre
klatrer ryggen direkte med tau. På toppen venter vi litt på de andre. Utsikten
er her som alle andre steder på turen helt fantastisk. Spesielt Skardstinden er
flott fra Ymeltinden.
|
|
|
|
Storgjuvtinden |
|
Fra Ymelstinden klyver vi lett ned til laveste mot Storgjuvtinden. Videre går
jeg først oppover en bratt hammer. Det går greit, men så hører jeg et drønn i
fjellet. En stor blokk setter seg flere cm, men den blir heldigvis liggende.
Hjertet får opp takten og jeg finner meg en annen rute mer mot venstre. Fjellet
er bedre her og klyvingen til toppen er bare morsom. Storgjuvtinden har en liten
ekstratopp på ryggen mot Galdhøpiggen. Den har muligens 10 meter i primærfaktor.
|
|
|
|
Opp til Galdhøpiggen |
|
Vi kommer til en hammer som må rappelleres. Torgeir rappellerer først, men tauet
rekker ikke ned. Vi må dele opp rappellen og finner en stor hylle hvor alle må
innom og vente på sin tur. Til slutt kommer alle ned, men det tar en del tid når
vi er seks i følget. Videre er det heller ikke så enkelt. Morten og Robert
klyver nedover noen sva, mens vi andre tar en rappell til. Så videre bortover
litt løst fjell et stykke og opp på eggen igjen. Opp til Galdhøpiggen møter vi
en bratt hammer, men denne klyver vi greit forbi. Og resten av ryggen til toppen
er bare morsom med innslag av lett klyving. På toppen av Galdhøpiggen er det
flott kveldstemning.
|
|
|
|
Ned igjen til Spiterstulen |
|
Vi går nedover på snøen det første stykket. Keilhaus topp blir besteget og også
Svellnosi. Trine manglet Svellnosi fra en tur vi hadde på Galdhøpiggen i 2000.
Da gikk hun på nedsiden av toppen. Vi bruker det som er av snø nedover til å
skli på. Det letter nedstigningen betraktelig. Nede ved Spitestulen kommer en
etter en til parkeringen. Alle er nok ganske slitne etter 15 timer på tur. |
|
|
 |
|
|
|
|
|
|
