|
Turrapport er skrevet av turdeltaker Morten Helgesen.
Jeg og Julia lå stuptrøtte og sov i bilen på
parkeringsplassen da familien Dahlen glisende kom kjørende 3 minutter over 8,
altså tre minutter forsinket - sånn er det, hos noen er punktlighet en dyd, hos
andre ikke 
Det var kaldt på Spiterstulen. Gunnar (far til Kim) meldte om 5 minus på
Randsverk, og isskrape kunne trengtes for dem som ville tidlige avgårde fra
Spiterstulen. Vi lot oss ikke affisere av noen få kalde grader og la optimistisk
i vei mot Svellnosbreen, dvs. alle utenom Gunnar som ikke visste hvor han var,
hvorfor han var der, bare at ut på tur er gøy og stas.
Vet ikke hvem som hadde det tyngst opp lia mot breen, men det kan for øvrig være
det samme. Bruene over Svellnosåi var i alle fall i like dårlig stand som
alltid, og ei hinne av is på plankene gjorde det hele litt skummelt. Nå var det
heldigvis lite vann i elva, men de stakkarene som skal på bretur med fører en
dag med skikkelig vannføring får jo turens mest spennende øyeblikk her over elva
og ikke oppe i isen. Det må da gå an å legge ut ei litt mer solid bro på en sti
som brukes av så mange, til dels lite fjellvante, folk.
To egenrådige grupperinger på tur er ikke alltid en god kombinasjon. Oppe ved
breen forsvant Group Dahlen / Fevik åt venster, mens Group Helgesen hadde lyst
til å traske opp den litt mer slake og visuelt vakrere Eventyrisen.
Hvem som vant er et spørsmål for gudene, men vi fikk i alle fall en del artig
sikksakking blant spennende sprekker mens Group Dahlen opplevde picnic med døden
i det de antatt trygge Isbroene plutselig brast og avdekket skumle mørke
sprekker.
Gunnar var først på solskinnstoppen, før vi kom som nr. 2 og 3. Kim og Trine
(hvem vet hva de drev med under solskinnstoppen) kom til sist.
Herfra var vi enige om at eneste måten å holde en slik gruppe med egenrådige
individualister samlet på var å binde dem sammen i tau.
Gunnar først, så Kim og ho Trine, deretter Morten og bakerst fotograf Julia.
Jeg og Julia hadde vært her før, august 2003, uten å komme oss opp på den vesle
hesten der oppe, men i år gikk det som en lek. Det gikk fort opp til hestefoten.
Litt småklyving, eller scrambling som engelskmenn ville sagt, og vips var vi på
toppen. Gunnar hadde i mellomtiden funnet ut hvor han var og hvorfor. Kim og
Trine bare gliste, mens Julia stort sett betraktet verden gjennom kameralinsa.
Ingen ville bli med meg videre mot navnløse sekundærtopper som lokket på ryggen
mellom Tverråtinden og Ymelstinden. Slik mangel på oppbacking lot jeg meg ikke
affisere av og trasket frimodig ut på Svellnosbreen. Jeg fulgte en gunstig linje
i forhold til strekkreftene. Dessuten var det så kaldt at alt av vann var
frosset i eventuelle snøbruer. I tillegg måtte man ta i betraktning at jeg hadde
gått så mye i fjellet og tatt av så mange kilo at ingen snøbru lenger var for
svak for meg
Jeg gikk opp til den markerte toppen opp mot Tverråtindane, målet skardet,
besteg toppen, nøt utsikten og fikk dårlig samvittighet ovenfor den ventende
gjengen (kanskje ville de ta tauet mitt og gå sin vei?), så det ble med den ene
toppen. De resterende tulletoppene bortover mot Ymelstinden får vente til en
annen gang. Jeg må jo ha noe å finne på neste gang jeg er i dette fine området.
Bare se på Kim. Han hadde vært på alt, og la seg i le bak en steinblokk for å
sole solbrillene sine, og visste ikke helt hva han skulle ta seg til. Nei, spar
noen topper til seinere - det er rådet.
Småjoggende nådde jeg Julia på Svellnosbrehesten og snart var vi også borte ved
den solslikkende Group Dahlen.
Nedturen ble ingen nedtur, men en flott vandring på bre. Glittertinden og Lerihø
var med sine snødekte kapper et flott blikkfang og snart også Eventyrisens
sprekklabyrinter.
Vi tok av oss tauet ved Solskinnstoppen og ruslet alle sammen ned mot
Eventyrisen denne gangen. Vi fant ikke helt samme vei ned som opp, og regler for
trygg ferdsel på bre, ble vel litt glemt i iveren.
Gunnar trasket lettsindig og glad over en snøbru uten å søke med øksa. Jeg
fulgte tankeløst etter, og det gikk jo bra da, men da Julia kom, sjekket jeg
tilfeldigvis med staven min, og den gikk rett gjennom. Ivrig søking avdekket en
råtten snøbro, ca. 1 meter bred over noe dypt, vått og kaldt som vi helst ikke
ville ned i. Etterpå fikk jeg en sånn "afterschock" og hadde våkent mareritt
flere ganger. Så for meg Gunnar og meg, klissvåte og dødfrosne langt nede i et
dypt, vått, blått og alt annet enn godt ishull.
Det gikk heldigvis bra.
Resten av turen gikk bra også. De siste hundre meterne gikk de fleste av oss
over broa mot Spiterstulen, men Gunnar som er svært glad i snarveier trasket
rett over Visa (nei han var ikke tørrskodd etterpå). Så fornøyd var han med
elvekrysningen sin at han delte ut herlig troikasjokolade (fra egen
bensinstasjon?).
Til tross for litt egenrådige veivalg, litt sprikende lagånd og noen vulgære
avsporinger var vi enige om at det hadde vært en skikkelig godtur, og vi skiltes
i vennskapelig ånd. Jeg og Julia for å nyte en bedre treretters med vin på
Elveseter, Group Dahlen for å reise til steder vi ikke vet om, for å gjøre ting
vi ikke vil vite om ... Neida,
bare tull, men den godturen vi hadde på fredag hadde dere nok ikke hatt noe i
mot nei |
