| Klokka er blitt rundt halv ni når vi legger i vei oppover
på bar bakke fra Ytterdalssætri, i shorts og med sekken full av
klatreutstyr. Sola varmer og svetten renner i strie strømmer. På ca 1300
moh setter vi fellene på skia og går videre på snøen. Vi følger
bekkedalen til Heimre Illåe og kommer etter hvert til kanten av Heimre
Illåbrean. Denne følger vi på venstre side og en liten stund etter går
vi bakken oppover til Storgrovhøi. Jeg går så svetten siler og det kjennes godt. Etter
en liten rast står vi på Store Storgrovhøi. Nydelig utsikt, Skardstinden
ruver
rett i mot.
Vi tar på buksa og klatreselen. Det er løst nedover mot Storgrovtind.
Jeg tar av skallet på plastikkskoa og går i ”tøflene” videre. Det går
greit, og litt etter står vi ovenfor et hakk på 6-7 meter. Her må det
nok rappelleres, så vi finner en passende blokk og legger en slynge rundt
den. Pappa rappellerer først og det går greit. Kort tid etter står
begge nede i hakket. De siste meterne til topps er lette, og igjen står
vi på en ny 2000-meter. Tilbake igjen går vi med prusik som sikring opp fra
hakket. På Storgrovhøi tar vi en god pause før vi legger i vei på
nedturen.
Nedover går jeg skikkelig på tryne og handa mi begynner å blø ganske
kraftig. Stålkanten har laget et dypt kutt, og det må gjøres noe
med det ganske raskt. Pappa finne frem bandasje, og vi får stoppet blødningen. Jeg
låner en vott av pappa til å ha utenpå. Så var det bare å komme seg
videre, men nå går det langt forsiktigere. Snøen er svært råtten. Vi følger stort sett samme vei som opp,
og straks er vi nede på bar mark igjen. Det er varmt og deilig. Vi rusler
nedover til bilen, og nyter det fine vårværet. Og etter litt over sju
timer legger vi skia i bilen igjen og kjører hjem. Når vi kommer hjem er
det på tide å ta en nærmere titt på såret, og det ender med legebesøk
og tre sting.
|
