|
|
|
Morsom vårskitur i godværet
[13.05.2000] |
|
Storgrovhøi, nordre - Store - Heimre Illåbretinden |
 |
| |
Vi står opp litt før kl 0400,
kjører i 2,5 time med full gass, og så er vi på Ytterdalssætri i Leirdalen. Vi legger merke til hvor lite snø det er i
Leirdalen, vi må faktisk bære skia helt opp til 1300 moh. Bakkene går greit,
shortsen er på etter 20 minutts gange. Det er varmt allerede kl 0800 om
morgenen! Vi går opp i bekkedalen der hvor Heimre Illåi renner ned fra
breen. Litt bratt og hardt, men ingen problemer. Flott utsikt mot
Hestbrepiggane og Holåtind. I brekanten tar vi en matpause. Vi vet at vi
ikke blir noe særlig sultne etter hvert, derfor eter vi nå. Motbakkemat!
Vi går rett opp på midten av Heimre Illåbreen,
til venstre for moreneryggen i nedre del. Vi passerer en del sprekker, men
vannet renner tross alt nesten i overflaten, så vi regner med at det ikke
kan være særlig dype sprekker. Ved høyde 1789 skiller vi lag. Pappa
setter fra seg skia og sekken og går rett opp steinrøysa. Jeg går med
skia rundt til venstre og opp dalen mot Nordre Storgrovhøi. Det blir etter
hvert forferdelig varmt, så jeg tar av meg ulltrøya også. Heldigvis har
jeg med solkrem. Jeg går i mitt vanlige tempo (!), og kommer først til
toppen. Utsikten er utrolig. Vi ser
rett ned i sprekkene på Storgjuvbreen og bort på Vesle og Store Piggen.
Turen forrige lørdag ses på nært hold. Da var vi på 11 topper i området
lenger sør.
Pappa bestemmer seg for å komme først på Store og klarer det. Han løper
som en frosk bortover fjellet. På toppen ser vi tankefulle på den videre
ruta mot Storgrovtinden. Vi får bare prøve. Pappa først, jeg har mine
fabelaktige plastikk-klatresko. Ved et lite skar et stykke nedenfor stopper
pappa. Han sier at det sikkert ville gått bra, men lar være. Vi går
tilbake. Tauet må med neste gang.
Nedkjøringa til breen er artig, pappa må tråkke til fots ned igjen
steinrøysa. Vi tar ikke med sekkene videre oppover breen. Breen følges til
øverste kanten inne i holet, og opp ryggen til Heimre Illåbretinden. Et
lite parti må vi ta tak med hendene, men det går helt greit. I alle fall for
de som ikke har plastikk telemarksko. Ryggen til Storgrovtinden følges.
Kanskje det går opp på høyre side? Kanten på den bratte snøskråningen følges bortover, men vi
kommer nok ikke opp. Her ser det ut som vi må klatre. Det er bare å snu. Vi
må jo ha noen utfordringer senere også.
Ryggen følges tilbake, skia tas på og vips er vi ved sekkene igjen. I
alle fall jeg. Pappa kommer litt senere, og med elegante telemarksvinger!
Merkelig syn! Jeg tar bilde, men apparatet står i selvutløserfunksjon, så
det sier klikk først når pappa ligger og kaver i snøen med bare shortsen
på. Nedkjøringa er utrolig artig, telemarksvingene går
lett i den våte maisnøen. Nederst på breen har det gått et stort ras fra
skavlen på Harahaugan. Vi kjører telemark langs bekken til snøen tar slutt.
Så er det bare å tråkke på beina tilbake til bilen. 8,5 time tok turen,
egentlig alt for kort tid i sånt et strålende maivær.
 |
